Luang Prabang

"Luang Prabang er verdens flotteste by!", fastslo en amerikaner jeg traff for noen uker siden. Byen er anlagt pa et nes ved Mekongs ostre bredd, og bestar av omtrent like store arealer laotiske templer, fransk kolonial arkitektur og funksjonalistiske murbygninger. Det kan godt vare at denne amerikaneren hadde rett.

Nettopp Mekong som gjorde at Luang Prabang ble et kongeomme i Fransk Indokina. I folge en avtale med England, skulle Siam - dagens Thailand - vare en buffersone mellom de to imperienes territorier her i Sorost-Asia. Men Ministeriet for Oversjoiske Frankrike mente at det kunne vare mulig a segle opp Mekong og na markedene i det sentrale Kina. I motsetning til England og Portugal, hadde ikke Frankrike noen handelsstasjoner i Kina. Derfor ble Fransk Indokina pa slutten av 1800-tallet utvidet til hele ostsiden av Mekong i Sorost-Asia, og - for sikkerhets skyld - ogsa vestbredden her ved Luang Prabang. Til gjengjeld skulle altsa kongen, som hadde sitt hoff her i Luang Prabang, fa forsette a regjere som monark under fransk beskyttelse. At Mekong hverken leder til sentrale Kina eller i det hele tatt er seglbar opp til sin kilde i Tibet, kunne jeg fortalt dem allerede for fire maneder siden, da jeg krysset Mekongs hvite stryk ved foten av fjellet Snokledde Mei Li i Yunnanprovinsen. Men ostsiden av Mekong forble fransk like fullt. Laos siste konge, Savang Vatthana, matte abdisere da landet ble kommunistisk i 1975, og endte sine dager i fengsel.

Nar jeg setter meg pa sykkelen om morgenen, bestemmer jeg meg ikke for hvor jeg skal avslutte dagen. Hvis jeg fokuserer pa dagens mal, er det fort gjort a glemme selve veien. Og det er naturligvis veien som er malet; ellers kunne jeg reist med et noe raskere transportmiddel. Fem kilometer utenfor Luang Prabang pagar det en festival. Pa et omrade i skogen feirer Hmongfolket nyttar og avsluttet innhostning. "Det feires fire uker til ende!", forklarer Sai Kon, som er Hmong. Feiringen bestar av martnan, ballkasting og karing av Miss Hmong. "Hva er denne ballkastingen godt for?", spor jeg en kar som var rask med a presentere seg som amerikaner. Uten at han mer amerikansk ut enn alle andre, bortsett fra morke solbriller og en gra frakk. "Det er florting", forklarer han. "Hvis ei jente kaster ball til deg, betyr det at hun liker deg". Jentene pa festivalen er kledd i bunader med pasydde franske mynter. De klirrer som kassaapparater nar de vagger rundt pa hoyhelte sko med rosa sokker i. "Kan man leke med jenter i Norge?", spor den lyssky mannen. "Nei, det er ikke tillatt", svarer jeg noeusikker pa hvilke barneleker mannen sikter til. "Ikke i Amerika heller. Men har, her kan du leke med en fjortenaring. Sa lenge hun er fornoyd, sa er det ok".

Plutselig kommer en stoffball flyvende. Ei jente smiler; antakelig kom den fra henne, sa jeg kaster den tilbake. Hun kaster den tilbake til meg, og jeg kaster den til venninnen hennes. Hun kaster den tilbake til meg. Slik blir vi staende og kaste ball som alle andre. "Vil du bli med oss hjem?", spor jentene nar vi har spist lunsj, og det er det klart jeg vil. Dermed barer det tilbake til Luang Prabang.

Onkelen til den ene av jentene har kommet pa besok. Onkel Luon er trapesartist pa sirkus, og har kommet hjem fra en turne hvor han hostet applaus verden over. Selv om han er kortvokst, har underarmene mer bulende muskler enn jeg har noensinne sett. Det lange haret har han festet med en strikk i en hestehale, og antyder at han har tilbragt noen ar i utlandet. Han viste tidlig talent for trapes, og dro som trettenaring fra Luang Prabang til det Nasjonale Sirkus i Vientiane. Allerede etter et halvt ar der, ble han sendt til Sirkushoyskolen i Moskva. "Det var en toff skole. Hver gang man mislyktes, ble det kommandert "OPP IGJEN!". Men sa er det kanskje verdens beste innen sirkusutdanning", forteller han. Etter ha fullfort denne firearige utdanningen, dro Luon tilbake til sirkuset i Vientiane. Men det skulle ikke ta lang tid for han ble oppdaget av et fransk sirkus som turnerer verden rundt, og der har han arbeidet siden. Luon viser meg et opptak pa telefonen sin. "Der er jeg!", sier han og peker pa en hvitkledd person som gjor trippel salto oppunder toppen av et sirkustelt, for en kraftig mann med beina fastspennt i en huske, griper fatt i ham. "Hvor lenge kan man jobbe som trapesartist?", spor jeg. "Jeg gir deg atte maneder til. Maksimum. Skulderen din taler ikke mer", svarer Pierric, som er sirkusets kiropraktor. Loun har ambisjoner om a klare ti maneder. "Hvis jeg klarer a fullfore en sesong til, har jeg nok penger til a starte en fransk restaurant her i Luang Prabang". Loun er trettifem ar og snart pensjonist.

Bakkene opp fra Luang Prabang er seige. I en liten landsby stopper jeg for a kjope mer vann. "Kom! Sett deg her og spis lunsj med meg!", horer jeg noen si. "OK", svarer jeg og ser at mannen som byr er hvit. "Vet du, jeg kom hit akkurat som deg for fire ar siden. Satte fra meg sykkelen akkurat mot samme stolpen som du gjorde", forteller Jens, som er like gammel som meg. Da hadde han brukt halvannet ar pa a sykle fra Tyskland, og forteller at for det har han syklet igjennom Afrika. "Jeg var syk. Ble matforgiftet i Luang Prabang, og klarte ikke sykle en meter til. Klarte ikke a sta oppreist engang. Men heldigvis ble jeg tatt godt vare pa av familien i huset her. Etter to uker ble jeg frisk igjen". "Og sa ble du varende?". "Nei, jeg syklet videre sorover. Men plutselig en dag sor for Bangkok tenkte jeg "Nei, faen heller!", og det var det. Jeg syklet ikke en meter til, men reiste tilbake hit". Her giftet han seg med datteren i huset, og fikk en sonn med henne. Na bygger han en svinefarm, og neste maned legger griselukta seg over landsbyen. "Savner du syklinga?". "Nei, faktisk ikke. Jeg traff mange mennesker og har sett verden. Na ligger fremtiden min her", sier han med en ro som understreker svaret. Folk virker lykkeligere her enn i Vesten. Sa livet her er kanskje ikke sa ille, nar en mann bytter ut Tyskland med en tilvarelse som grisebonde i Laos. Han er i mal na, Jens. Han skal ikke videre. Jeg sykler litt til.